Flintøksa Nisi og steinalderen

Flintøksa fra Nisi

Slipt flintøks fra yngre steinalder Funnet sommeren 2014, på Nisi Vestre, Gnr. 125, Bnr. 1,
Registrert i den nasjonale kulturminnedatabasen. Askeladden, med id 212023.


Slipte flintøkser dukker opp i Norge omtrent ved overgangen mellom eldre- og yngre steinalder, om lag 4000 år f. Kr. Et par tusen år senere går øksetypene ut av bruk, og de blir etter hvert erstattet av økser av bronse og senere også jern. Å lage en slipt flintøks krever et nokså stort råemne av flint. Flint finnes ikke naturlig i berggrunnen i Norge, men kan finnes som istransportert morenemasse på strender langs sør- og vestlandskysten. Såkalt strandflint er som oftest nokså små knoller eller steiner, og har ikke vært egnet til å lage slipte flintøkser. En antar derfor at de slipte flintøksene er produsert lenger sør i Skandinavia, særlig i områder som i dag tilhører Danmark. Fra disse områdene har øksene blitt «importert» gjennom ulike former for byttenettverk. En vanlig tolking er at «norske» råvarer som blant annet skinn og gevir fra vilt, ble byttet med ferdige tillagde økser av flint. Slipte flintøkser blir ofte satt i sammenheng med det aller eldste jordbruket i Norge. Det er klart at øksene stammer fra jordbrukende grupper lengre sør i Skandinavia, og at de begynner å dukke opp omtrent samtidig som de eldste sporene etter jordbrukskultur også her i landet. I løpet av yngre steinalder (ca 4000 – ca 1800 f. kr) endrer de slipte øksene form og utseende. Øksa fra Nisi stammer med all sannsynlighet fra omtrent midt i denne perioden, fra en periode som kalles mellomneolitikum. Opprinnelig har øksa sannsynligvis vært lengre enn den er nå, men bruk – og stadig oppsliping av eggen – har gitt den dens endelige form og størrelse. Arbeidet med å lage en slipt flintøks, samt den lange veien fra produksjonssted til Norge, tyder på at øksene har vært svært verdifulle i sin samtid. De har med all sannsynlighet hatt en verdi langt ut over det praktiske som øks, og en må anta at de har vært prestisjegjenstander forbeholdt bare noen få. Kanskje var det bare «klanhøvdingen» som hadde anledning til å skaffe seg en slik øks? En stor andel av de slipte flintøksene i Norge er også funnet i kontekster som styrker en slik tolking. De er funnet som gravgaver eller i sammenhenger som tyder på beviste nedleggelser – oftest omtalt med samlebetegnelsen offerfunn. Funn av slike økser på ordinære boplasser er langt mer sjeldent. Funnstedet på Nisi, langt fra nærmeste vannkilde, kan tyde på at heller ikke den stammer fra en boplass, men heller er nedlagt helt bevisst der den ble funnet. Det er nærliggende å se for seg at den
stammer fra en gravkontekst, og har tilhørt en person med en høy status i samtiden.

 

Flintøks (C61454) fra Nisi vestre av Nisi (125/1), Notodden kommune, Telemark Kulturhistorisk museum (KHM) vil med dette takke for flintøks som ble funnet av deg sommeren 2014, og overført til grunneieren Torstein Sveinung Nisi. Nisi leverte øksen til Jostein Gundersen, videre til kolleger, for innlevering til KHM, og januar 2017 ble øksen registrert ved funnmottak på museet. Funnet er nå ferdig registrert og har fått museumsnummer C61454. Øksen er en fin flintøks fra den mellomste delen av yngre steinalder (2800–2400 f.Kr.). I denne perioden hadde folk kontakt med Sverige og Danmark, og også ut over Skandinavia mot NordEuropa. I Norden befant det seg ulike regionale grupper som er kjent som stridsøkskultur, enkeltgravkultur, og båtøkskultur; kulturene har fått navn etter det mest karakteristiske gjenstandsmaterialet. Mange kulturelle innflytelser kan observeres i arkeologiske funn som din øks. Denne øksen tilhører svensk-norsk stridsøkskultur (MellomNeolitikum – MN B). Denne gruppen er gitt navn etter de karakteristiske polerte balsaltøksene med skafthull, som i Norge har sin største utbredelse rundt Oslofjorden, på Sørvestlandet og i Trøndelag. Det er også flere typer karakteristiske flintøkser fra denne perioden. De defineres ved en kombinasjon av type økseblad (tynnbladet eller tykkbladet) og eggform (hulegget, tverregget eller rettegget). Dimensjonene varierer stort, og i et forskningsarbeid om flatmarksgraver fra tidlig 1960-tall har den svenske arkeologen Mads Malmer vist at lengden av flintøksene kan variere fra 5 cm til så mye som 25 cm. MN B er en periode der det skjer økonomiske endringer som peker framover mot jordbrukskulturen som blomstrer i den senere delen av yngre steinalder. Samtidig er det etablert sosial og økonomisk kontakt mellom Norge og Sør-Sverige/Danmark. Import av flint av høy kvalitet, som begynte i starten av yngre steinalder, fortsetter i økende grad ettersom råmaterialet til flintøksene oftest er flinttyper som ikke finnes i Norge. I norske kyster og nærkystområder finnes kun flintknoller av dårlig kvalitet. Man kan tenke seg flintknoller som har frosset inn i is lenger sør og denne isen kan ha drevet over til Norge med flintknollene. Slike flytende store isflak kan ha nådd land i Norge, og når de smeltet har flintknollene ligget igjen ved kysten. Slik flint er mye benyttet i eldre steinalder. I dag kan en også finne større knoller av flint som er transport med skip i nyere tid – såkalt ballastflint.

Arkeologisk seksjon Postadr.: Postboks 6762 St.Olavs plass, 0166 OSLO Kontoradr.: St.Olavs gate 29 Telefon: 22 85 19 00 Telefaks: 22 85 19 38 postmottak@khm.uio.no
Org.nr.: 971 035 854

 Din øks er liten, men lengden er innenfor variasjonen blant flintøkser fra svensk-norsk stridsøkskultur. Den brutte nakken og selve dimensjonen kunne tilsi at øksen er tildannet av ødelagte større økser eller andre redskap. Gjenbruk av fragmenterte flintøkser skjer ofte – ved tildanning av små redskaper som skrapere, pilspisser, og muligens også små økser. Når det gjelder din øks tror vi at denne er laget som en liten øks siden den har godt balanserte proporsjoner. Økser kan være mye ødelagt, særlig ved eggen, noe som tilsier at øksen er brukt og oppskjerpet. Når det gjelder din øks ser det ut som at eggen først fikk en stor skade, og deretter ble retusjert som om økseeieren ville få reparert eggen så rettlinjet som mulig. Skadene er mye ferskere og det kan tyde på at tildanningen ble gjort på et noe senere, ubestemmelig tidspunkt. Økser av både flint og bergart fra yngre steinalder er oftest slipt. Sliping er et omfattende og tidkrevende arbeid, men det gir overflaten mye sterkere motstandskraft. I mange tilfeller kan øksene av bergart også være slipt. De er grovslipt i øksebladet og finslipt eller nesten polert ved eggpartiet. Dette er fordi eggen er mest utsatt ved bruk. I svensk eksperimentell arkeologi har en forfatter konkludert med at flintøkser egner seg best til trefelling takket være sine skarpe egg, mens bergartsøkser som regel har vært til vanlig jordarbeid. Til øksesliping egner kornet stein som sandstein seg godt. For å skaffe mer slipeeffekt kan man i tillegg bruke sand på slipesteinen eller slipeplaten. Dessuten ble nok vann brukt ved den nøye finslipingen slik at overflaten ble nærmest polert. I begge bredsider av din øks kan man observere mange riper i lengderetningen – slipespor – og rester av gamle avspaltninger som kom til ved tildanning av øksen før sliping. Fra Notodden kommune har vi i dag til sammen 22 flintøkser fra steinalder. Øksen fra Nisi vestre er uten tvil en av de minste og fineste flintøksene i museets samling. Økser kan finnes blant mange funn i en boplass, som oftest ligger i nærheten av vann. Øksene er også vanlig som løsfunn utenfor boplasser, og funnstedet kan da være langt unna vann, slik som øksen fra Nisi som ble funnet ca 2 km fra Tinnsjøoset. Ulike aktiviteter førte til at eieren mistet, kastet, eller deponerte sin eiendom. Nedenfor er katalogtekst for funnet hentet fra museets gjenstandsdatabase. C61454 Løsfunn fra mellomneolitikum fra NISI VESTRE av NISI (125/1), NOTODDEN K., TELEMARK. En liten tynnbladet, vel tverregget øks av grålig rødbrun flint. Av type nærmest som Malmer 1962, variant 1. Den ene oversiden er svakt hvelvet, den andre flatere. Begge bredsidene er godt slipt og har enkelte avspaltninger fra før sliping. Smalsidene smalner jevnlig mot nakken, og er grovt slått med slipingsspor nært eggen. Eggen skadet/retusjert på den ene bredsiden, nakken har bruddflate, derfra er det trinnvis hugget over bredsidene. Eggen er noe rettere ved den ene smalsiden etter oppskjerping/sliping. L. 6,8 cm, stb. ved eggen 5,1 cm, stt. i midten av bladet og 1/3-del fra nakken 1,4 cm. Vekt: 81,9 gram. Datering: MN B. Funnomstendighet: Framkommet ved metallsøk. Funnstedet ligger "oppi lia", på en liten flate i en ellers bratt gresskledt skråning (dyrket mark). Funnstedet ligger på ca 250–260 moh. Øksen ble funnet av Espen Flåtten som grov i jorda etter utslag med metallsøker sommeren 2014. 

Øksen lå ca 20 cm nede i jorda hvor det ble funnet noe metallskrot i torva. Jorda virket ellers helt uforstyrret. I følge grunneier skal det aldri ha vært tilført jord til stedet, og det er mange år mellom hver gang det pløyes. Øksen ble levert til grunneier Torstein Nisi, som leverte den til Jostein Gundersen for innlevering til museet. Kartreferanse: Projeksjon: EU89-UTM; Sone 33, N: 6634229, Ø: 164087. LokalitetsID: 212023. Litteratur: Jostein Gundersen 18.03.2017: Brev "Innlevering av løst kulturminne, jf. kulturminneloven § 12". Funnet av: Espen Flåtten, 3729 Skien. Funnår: 2014. Litteratur: Malmer, M. 1962 Jungneolitische Studien. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 8°; No 2. Jostein Gundersen, 18.03.2017, Brev "Innlevering av løst kulturminne, jf. kulturminnekoven § 12". Har du tilgang til internett, så kan du kikke på ditt funn som er nettpublisert gjennom Universitetsmuseenes nettportal: http://www.unimus.no/arkeologi/forskning/index.php Skriver du museumsnummeret C61454 i søkefeltet, og klikker Søk, så får du opp ditt funn med kart over funnstedet og katalogtekst. Når øksen blir fotografert vil bildet bli tilgjengelig samme sted. Dette kan ta noe tid, så vi anbefaler om du kan sjekke igjen ved en senere anledning.
Med hilsen Mieko Matsumoto Forsker Dette dokumentet er godkjent elektronisk ved UiO og er derfor ikke signert.

 Flintøks (C61454) fra Nisi vestre av Nisi (125/1), Notodden kommune, Telemark Kulturhistorisk museum (KHM) vil med dette takke for flintøks som ble funnet av deg sommeren 2014, og overført til grunneieren Torstein Sveinung Nisi. Nisi leverte øksen til Jostein Gundersen, videre til kolleger, for innlevering til KHM, og januar 2017 ble øksen registrert ved funnmottak på museet. Funnet er nå ferdig registrert og har fått museumsnummer C61454. Øksen er en fin flintøks fra den mellomste delen av yngre steinalder (2800–2400 f.Kr.). I denne perioden hadde folk kontakt med Sverige og Danmark, og også ut over Skandinavia mot NordEuropa. I Norden befant det seg ulike regionale grupper som er kjent som stridsøkskultur, enkeltgravkultur, og båtøkskultur; kulturene har fått navn etter det mest karakteristiske gjenstandsmaterialet. Mange kulturelle innflytelser kan observeres i arkeologiske funn som din øks. Denne øksen tilhører svensk-norsk stridsøkskultur (MellomNeolitikum – MN B). Denne gruppen er gitt navn etter de karakteristiske polerte balsaltøksene med skafthull, som i Norge har sin største utbredelse rundt Oslofjorden, på Sørvestlandet og i Trøndelag. Det er også flere typer karakteristiske flintøkser fra denne perioden. De defineres ved en kombinasjon av type økseblad (tynnbladet eller tykkbladet) og eggform (hulegget, tverregget eller rettegget). Dimensjonene varierer stort, og i et forskningsarbeid om flatmarksgraver fra tidlig 1960-tall har den svenske arkeologen Mads Malmer vist at lengden av flintøksene kan variere fra 5 cm til så mye som 25 cm. MN B er en periode der det skjer økonomiske endringer som peker framover mot jordbrukskulturen som blomstrer i den senere delen av yngre steinalder. Samtidig er det etablert sosial og økonomisk kontakt mellom Norge og Sør-Sverige/Danmark. Import av flint av høy kvalitet, som begynte i starten av yngre steinalder, fortsetter i økende grad ettersom råmaterialet til flintøksene oftest er flinttyper som ikke finnes i Norge. I norske kyster og nærkystområder finnes kun flintknoller av dårlig kvalitet. Man kan tenke seg flintknoller som har frosset inn i is lenger sør og denne isen kan ha drevet over til Norge med flintknollene. Slike flytende store isflak kan ha nådd land i Norge, og når de smeltet har flintknollene ligget igjen ved kysten. Slik flint er mye benyttet i eldre steinalder. I dag kan en også finne større knoller av flint som er transport med skip i nyere tid – såkalt ballastflint.

Arkeologisk seksjon Postadr.: Postboks 6762 St.Olavs plass, 0166 OSLO Kontoradr.: St.Olavs gate 29 Telefon: 22 85 19 00 Telefaks: 22 85 19 38 postmottak@khm.uio.no
Org.nr.: 971 035 854

 Din øks er liten, men lengden er innenfor variasjonen blant flintøkser fra svensk-norsk stridsøkskultur. Den brutte nakken og selve dimensjonen kunne tilsi at øksen er tildannet av ødelagte større økser eller andre redskap. Gjenbruk av fragmenterte flintøkser skjer ofte – ved tildanning av små redskaper som skrapere, pilspisser, og muligens også små økser. Når det gjelder din øks tror vi at denne er laget som en liten øks siden den har godt balanserte proporsjoner. Økser kan være mye ødelagt, særlig ved eggen, noe som tilsier at øksen er brukt og oppskjerpet. Når det gjelder din øks ser det ut som at eggen først fikk en stor skade, og deretter ble retusjert som om økseeieren ville få reparert eggen så rettlinjet som mulig. Skadene er mye ferskere og det kan tyde på at tildanningen ble gjort på et noe senere, ubestemmelig tidspunkt. Økser av både flint og bergart fra yngre steinalder er oftest slipt. Sliping er et omfattende og tidkrevende arbeid, men det gir overflaten mye sterkere motstandskraft. I mange tilfeller kan øksene av bergart også være slipt. De er grovslipt i øksebladet og finslipt eller nesten polert ved eggpartiet. Dette er fordi eggen er mest utsatt ved bruk. I svensk eksperimentell arkeologi har en forfatter konkludert med at flintøkser egner seg best til trefelling takket være sine skarpe egg, mens bergartsøkser som regel har vært til vanlig jordarbeid. Til øksesliping egner kornet stein som sandstein seg godt. For å skaffe mer slipeeffekt kan man i tillegg bruke sand på slipesteinen eller slipeplaten. Dessuten ble nok vann brukt ved den nøye finslipingen slik at overflaten ble nærmest polert. I begge bredsider av din øks kan man observere mange riper i lengderetningen – slipespor – og rester av gamle avspaltninger som kom til ved tildanning av øksen før sliping. Fra Notodden kommune har vi i dag til sammen 22 flintøkser fra steinalder. Øksen fra Nisi vestre er uten tvil en av de minste og fineste flintøksene i museets samling. Økser kan finnes blant mange funn i en boplass, som oftest ligger i nærheten av vann. Øksene er også vanlig som løsfunn utenfor boplasser, og funnstedet kan da være langt unna vann, slik som øksen fra Nisi som ble funnet ca 2 km fra Tinnsjøoset. Ulike aktiviteter førte til at eieren mistet, kastet, eller deponerte sin eiendom. Nedenfor er katalogtekst for funnet hentet fra museets gjenstandsdatabase. C61454 Løsfunn fra mellomneolitikum fra NISI VESTRE av NISI (125/1), NOTODDEN K., TELEMARK. En liten tynnbladet, vel tverregget øks av grålig rødbrun flint. Av type nærmest som Malmer 1962, variant 1. Den ene oversiden er svakt hvelvet, den andre flatere. Begge bredsidene er godt slipt og har enkelte avspaltninger fra før sliping. Smalsidene smalner jevnlig mot nakken, og er grovt slått med slipingsspor nært eggen. Eggen skadet/retusjert på den ene bredsiden, nakken har bruddflate, derfra er det trinnvis hugget over bredsidene. Eggen er noe rettere ved den ene smalsiden etter oppskjerping/sliping. L. 6,8 cm, stb. ved eggen 5,1 cm, stt. i midten av bladet og 1/3-del fra nakken 1,4 cm. Vekt: 81,9 gram. Datering: MN B.

Funnomstendighet: Framkommet ved metallsøk. Funnstedet ligger "oppi lia", på en liten flate i en ellers bratt gresskledt skråning (dyrket mark). Funnstedet ligger på ca 250–260 moh. Øksen ble funnet av Espen Flåtten som grov i jorda etter utslag med metallsøker sommeren 2014.
Øksen lå ca 20 cm nede i jorda hvor det ble funnet noe metallskrot i torva. Jorda virket ellers helt uforstyrret. I følge grunneier skal det aldri ha vært tilført jord til stedet, og det er mange år mellom hver gang det pløyes. Øksen ble levert til grunneier Torstein Nisi, som leverte den til Jostein Gundersen for innlevering til museet. Kartreferanse: Projeksjon: EU89-UTM; Sone 33, N: 6634229, Ø: 164087. LokalitetsID: 212023. Litteratur: Jostein Gundersen 18.03.2017: Brev "Innlevering av løst kulturminne, jf. kulturminneloven § 12". Funnet av: Espen Flåtten, 3729 Skien. Funnår: 2014. Litteratur: Malmer, M. 1962 Jungneolitische Studien. Acta Archaeologica Lundensia. Series in 8°; No 2. Jostein Gundersen, 18.03.2017, Brev "Innlevering av løst kulturminne, jf. kulturminnekoven § 12". Har du tilgang til internett, så kan du kikke på ditt funn som er nettpublisert gjennom Universitetsmuseenes nettportal: http://www.unimus.no/arkeologi/forskning/index.php Skriver du museumsnummeret C61454 i søkefeltet, og klikker Søk, så får du opp ditt funn med kart over funnstedet og katalogtekst. Når øksen blir fotografert vil bildet bli tilgjengelig samme sted. Dette kan ta noe tid, så vi anbefaler om du kan sjekke igjen ved en senere anledning.
Med hilsen Mieko Matsumoto Forsker Dette dokumentet er godkjent elektronisk ved UiO og er derfor ikke signert.

  Viking 2013

                                            Norsk arkeologisk årbok Bind LXXVI – 2013
                                     Oslo 2013 UTGITT AV NORSK ARKEOLOGISK SELSKAP
Jostein Gundersen Riksantikvaren
Verken fjord eller fjell – steinalderen i det kystnære innlandet Gamle og nye funn fra Notodden i Telemark «Da vinteren nu forbyr videre arbeide i marken tillater jeg mig at indsende de siste resultater av aarets arbeide med flintplassene her i Gransherad.» (Alten 1934a) Sitatet over er av ingeniør Jon Alten, Oldsaksamlingens tillitsmann og ivrig amatørarkeolog i Gransherad i Notodden kommune, Telemark, gjennom mange år. På 1930-tallet fant han nærmere 20 steinalderlokaliteter langs Tinnåa i skogene i det indre av Telemark. Senere har det blitt funnet flere, og det er nå snakk om mer enn 50 kjente lokaliteter og funnsteder fra steinalderen i et relativt avgrenset område. Ingen av funnene har imidlertid fremkommet ved arkeologiske registreringer eller utgravinger i medhold av kulturminneloven1 , og det aller meste av materialet har aldri vært publisert annet enn som trykte tilveksttekster. Kun to lokaliteter har tidligere vært registrert i kulturminnedatabasen Askeladden, og bare en av lokalitetene har vært undersøkt av fagfolk (Bjørn 1934). Egil Mikkelsen brukte deler av materialet i sitt arbeid om den tidligste jordbrukskulturen i Telemark (Mikkelsen 1989), men ellers har lokalitetene og funnene fått lite oppmerksomhet. Alene har materialet fra hver enkelt lokalitet begrenset utsagnskraft. Jeg vil imidlertid vise at det samlet sett kan bidra til forståelse av forhistorisk ressursutnyttelse og landskapsbruk. Materialet inkluderer en stor andel funn som kronologisk kan avgrenses til tidlig- og mellomneolitikum (ca. 3800–2350 f.Kr.). Dette materialet vil jeg vurdere i et større kulturhistorisk perspektiv, og vise hvordan dette tidligere kystnære innlandsområdet ble brukt av de samme gruppene som vi også finner spor av langs ytterkysten og i fjellet.
Skogsområder med vann og elver Gransherad med omliggende vann og elver ligger i Notodden kommune. Området omfatter mesteparten av det gamle Gransherad prestegjeld, og ligger i Mikkelsens (1989:24–27) økologiske sone III; Innlandets skogsområder. Ifølge NIJOS’ nasjonale referansesystem for landskap ligger området innenfor landskapsregionene «Skogtraktene på Østlandet» og «Dal- og fjellbygder i Telemark og Aust-Agder» (Puschmann 2005). Området er preget av daler og åser, med bar- eller blandingsskog og en rekke store og små vann. Hele området drenerer til Skiensvassdraget, hvor Tinnåa mellom Heddalsvannet (16 moh.) og Tinnsjå (190 moh.) er den store arterien i den østre delen av vassdraget. Selve elva mellom Heddalsvannet og Tinnsjå er imidlertid ikke farbar. Mens mer enn 170 m fall på bare 25 km i moderne tid har gjort elva attraktiv for kraftbransjen, medførte de samme forholdene at kun korte strekk mellom de mange strykene og fossene kunne forseres på selve elva før vassdragsreguleringens tid. Var man først kommet frem til Tinnsjå, kunne man imidlertid se frem til mer enn 30 km farbart vann, eller is, helt inn til Attrå ved foten av Hardangervidda, dersom man ønsket å fortsette ferden den veien. Fra nordenden av Tinnsjå er ferdselsmulighetene opp på Hardangervidda mange; Tessungdalen, Mårdalen, Gøystdalen, Husvolldalen og Vestfjorddalen leder alle bratt opp til vidda, med utallige muligheter for ressursutnyttelse og eventuell ferdsel videre nordover eller vestover. Om man skal regne kysten eller fjellet som utgangspunkt for ferdselen er i denne sammenheng mindre viktig. Ferdselsveiene er uansett de samme. «Heddalsfjorden» – Østlandets lengste fjord? Selv om det ikke finnes lokale strandforskyvningskurver for denne indre delen av Telemark, viser kurver for hhv. Kragerø, Porsgrunn og søndre Vestfold at sjøen sto mellom 50 og 60 moh. allerede ved overgangen til fase 2 av eldre steinalder (8250 f.Kr.), og om lag 20 moh. mot slutten av steinalderen (ca. 2000 f.Kr.) (Henningsmoen 1979; Stabell 1976, 1980). Ved både 60 og 20 m høyere vannstand strakte fjorden seg godt forbi Drammen og Hokksund, og Fiskumvannet (19 moh.) og Eikeren (19 moh.) var en del av sjøen (figur 1). Farrisvannet (22 moh.) ved Larvik var også en forlengelse av Larviksfjorden i det aller meste av denne perioden. Den mest markante endringen er imidlertid at Frierfjorden fortsatte forbi Skien, over hele Nordsjø (15 moh.) og Heddalsvannet (16 moh.) til et godt stykke opp i flatbygdene i Heddal i Notodden. Gjennom hele steinalderen strakte fjorden seg hit inn, om lag 50 km i luftlinje fra dagens fjordbunn, og mer enn 60 km om man følger vannveien. Få, om noen, andre steder i landet har landhevingen siden slutten av steinalderen flyttet fjordbunnen like langt. Lokalitetene som presenteres i artikkelen, lå alle mellom 10 og 25 km fra den samtidige fjorden i Heddal. Siden nesten alle lokalitetene ligger ved vann eller elver, er det naturlig å tenke seg at man har fulgt Tinnåa med tilhørende sideelver om man har flyttet seg mellom fjorden og de enkelte lokalitetene. I så fall øker avstanden til 25–35 km. Fjorden kunne med andre ord nås i løpet av en dagsmarsj fra alle lokalitetene, uavhengig om man valgte korteste vei i terrenget eller fulgte vannveiene. Avstanden fra eller til den samtidige fjordbunnen ved Fiskumvannet mellom Hokksund og Kongsberg var heller ikke avskrekkende, kun mellom 30 og 45 km. Veien må imidlertid ha vært mer komplisert, da det ikke er noen vannveier å følge, og man måtte krysse Numedalslågen. Turen herfra må derfor ha krevd en helt annen kjennskap til terrenget, og målet, enn den kortere turen fra fjordbunnen i Heddal.

Funnhistorikk

I Mikkelsens (1989:34–35) oversikt over steinalderfunn kjent fra Telemark ved utgangen av 1977 er Gransherad prestegjeld ført opp med hele 32 boplasser og 25 løsfunn2 . Bare Eidanger prestegjeld ved ytterkysten hadde flere kjente boplassfunn fra steinalderen. I kontrast til det står data fra kulturminnedatabasen Askeladden; ved årsskiftet 2012/2013 lå bare tre av fylkets 851 kjente og kartfestede steinalderlokaliteter i Notodden kommune.Kommunen var både den i fylket med færrest kjente lokaliteter og den med lavest tetthet i forhold til areal (Askeladden 2013). Siden bare én av lokalitetene i min analyse har vært utgravd av fagfolk (Bjørn 1934), mener jeg det ikke er mulig å si sikkert hva de andre lokalitetene representerer før de blir undersøkt skikkelig. Selv om enkelte av lokalitetene helt sikkert representerer steder hvor folk har bodd i kortere eller lengre tidsrom, velger jeg derfor å bruke det nøytrale begrepet lokalitet som en felles betegnelse.Lokalitetene omfatter alt fra ett enkelt til flere tusen funn. Det første kjente steinalderfunnet fra Gransherad ble gjort i 1919. Ifølge funnopplysningene var det funnet en «brynelignende sten, 19 cm lang, og kileformet i den ene ende», ved graving for en tomt ved bukta Væringen i Tinnsjå (Quamme 1919).Funnopplysningene er unøyaktige, men likevel nok til å gi en ganske sikker kartfesting ved det eneste gårdstunet langs Væringen (nr. 35 i figur 3). Den «brynelignende stenen» er en slipt buttnakket bergartsøks fra eldre steinalder. Det neste funnet som ble levert inn fra Gransherad, fikk større betydning for steinalderforskningen i Sør-Norge. I 1928 fant ingeniør Jon Alten et lite stykke slått flint på eiendommen Guriby, sentralt i Gransherad (C24316). Funnet var starten på et tett samarbeid mellom Alten og konservator Anathon Bjørn ved Universitetets Oldsaksamling de neste årene3 . Hva det var ved den enkle flintflekken som vekket Bjørns interesse, får vi aldri vite. Kanskje var det et heldig sammenfall med at han bare noen år tidligere hadde undersøkt boplasser fra steinalderen i fjellet i Telemark (Bjørn 1930). I 1932 foretok Bjørn en arkeologisk utgraving på Guriby (nr. 11 i figur 3) sammen med Alten (Bjørn 1934). Det ble funnet et relativt omfattende gjenstandsmateriale, med blant annet et halvmåneformet redskap av lys kvartsitt som Bjørn tolket som et sagblad (i dag ville vi ha kalt redskapet for en sigd), 28 skår av keramikk, avslag av slipte flintøkser og pilspisser av flint og skifer. Bjørn (1934:12) mente at det ikke var snakk om en boplass hvor folk har hatt regelmessig tilhold gjennom lengre tid, men at det kun kunne dreie seg om en plass som «bare leilighetsmessig» ble besøkt. Med spesiell henvisning til «sagbladet» mente han at de funnførende lagene på Guriby var blitt dannet i «stenalderens seneste avsnitt, hellekistetiden, eller samtidig med den eldste bronsealder i Syd-Skandinavia» (Bjørn 1934:16). Senere undersøkte Alten lokaliteten videre, og vesentlige deler av materialet fra lokaliteten har blitt funnet etter Bjørns undersøkelser. Den arkeologiske undersøkelsen i 1932 er den eneste utgravingen i Gransherad som er «profesjonelt» gjennomført, selv om brevene fra Alten og opplysninger i tilveksttekstene avslører at Bjørn besøkte Gransherad også flere ganger de neste årene. I løpet av de neste årene rapporterte Alten om nærmere 20 nye steinalderlokaliteter i Gransheradområdet. Han lette bevisst og systematisk etter nye lokaliteter, og foretok større eller mindre undersøkelser på flere av dem, ofte etter oppfordring fra Bjørn (Alten 1934b). Etter hvert ble Alten Oldsaksamlingens tillitsmann i bygda, og folk kom til han med funn de hadde gjort, både fra steinalder og jernalder. Observasjonene han har notert i forbindelse med egne undersøkelser eller andres funn, er nøyaktige og gode, og inneholder ofte referanser til både pågående faglige debatter og nye funn og publikasjoner fra inn- og utland (figur 2; f.eks. Alten 1933). Brevene Alten sendte til Oldsaksamlingen er fornøyelige å lese. Tonen er usedvanlig åpen, og de er fulle av både humor og faglige innspill og meninger. Han anbefalte finnerlønn til sine sambygdinger når han mente det var på sin plass: «Hvis De hadde anledning til at gi ham noen kroner for fundet, vilde de komme meget vel med»4 (Alten 1934a); og foreslo en ny tillitsmann på en nokså original måte:
«PS! Kunde De ikke gjøre Tjønnås til tillitsmand? Han vil sikkert sætte pris paa det, slik som han der var valgt til suppleant til stortinget husker De, som spurgte kona si om morgenen, hvem hun trodde hun hadde ligget med om natten, og paa hendes svar ”med dig vel!” oplyste om at ”Nei, i nat har du ligget med en suppleant”. Tillitsmann høres likesaa fint ut! »
(Alten 1935). Etter Anathon Bjørns død i 1939 ser det ut til at Altens aktivitet dabbet av, selv om han fortsatt mottok funn fra andre i bygda og grov litt selv (jf. Alten 1946).
Det er også klart at Altens arbeid inspirerte andre til å melde i fra om funn direkte til Oldsaksamlingen. I 1935 sendte læreren ved Reisjå skule inn funn og opplysninger om sju ulike lokaliteter langs Holmevann og Reisjå mellom Gransherad og Hovin. Lokalitetene hadde han og barna på skolen funnet i løpet av våren og høsten (Tjønnås 1935)5 . To av lokalitetene er med i denne analysen, mens de fem andre ligger i Tinn kommune. Den neste «bølgen» med funn fra Gransheradområdet kom i 1950–1951. I disse årene gjennomførte Astrid Salvesen registreringer på gårdene i området i forbindelse med Oldsaksamlingens arbeid med å kartlegge den norske gårdens historie (Universitetets Oldsaksamling 1951:188–189). Til tross for at det ikke har lyktes å finne kart eller en samlet oversikt over registreringene, lar de fleste funnene seg likevel stedfeste siden de stammer fra lokaliteter som Alten hadde påvist 20 år tidligere. Alten sto også selv bak flere av funnene som kom inn til museet ved registreringene, ifølge tilveksttekstene. Bortsett fra løsfunn av en stridsøks (C30757, funnet i 1960) og en skafthullkølle (C35255, funnet rundt 1970) ble det ikke registrert flere steinalderfunn fra Gransheradområdet i Kulturhistorisk museums samlinger før etter år 20006 . Vannet Follsjå (223 moh.) ligger om lag 1 mil fra Gransherad sentrum. Vannet ble demmet opp ca. 1 m i forbindelse med tømmerfløting på 1800-tallet. Det er ca. 12 km2 stort, og har en strandlinje på om lag 18 km. Inntil nylig var det bare kjent to sikre steinalderlokaliteter langs vannet (nr. 52 og 53 i figur 3). Disse var, sammen med et løsfunn av en konisk mikroflekkekjerne (C53065) fra Grotbua på Blefjell (id 88345), ca. 950 moh., de eneste steinalderlokalitetene i Notodden kommune som var registrert i kulturminnedatabasen Askeladden før 2013. I tillegg var det også registrert ett C-nummer i Kulturhistorisk museums samlinger fra motsatt side av vannet, funnet av lensmannen i Gransherad, som i 1935 skrev til Oldsaksamlingen at han selv hadde gjort «undersøkelser ved Follsjø for om mulig å finne gamle boplasser» (Quamme 1935). De seneste årene har jeg foretatt befaringer til Follsjå, Gransherad og Tinnsjå. Flere steder kan man finne flint liggende oppe i dagen, i strandkanten eller i fremeroderte områder med sand og løsmasser. Folk som bor i eller bruker området, har bekreftet flere av Altens kartfestinger, og overlevert funn. Det mest omfattende av disse kommer fra flere funnsteder langs nordvestsiden av Follsjå, hvor en oppmerksom hytteeier har samlet inn mer enn 700 flintgjenstander gjennom flere tiår. En gjennomgang av materialet viser at det er av samme karakter som mange av de andre funnene fra området. (Se også note nr. 1.) Lokalitetene Jeg har identifisert 54 ulike lokaliteter eller funnsteder i Gransheradområdet. En del av plasseringene er helt sikre, mens andre er basert på gamle skisser eller skriftlige beskrivelser med ulik nøyaktighet. Flere av funnene er også kartfestet i Universitetsmuseenes arkeologisamlinger (Universitetsmuseenes IT-organisasjon MUSIT 2013), men i beste fall kun til riktig gård. I tillegg er det registrert noen få løsfunn av steinaldergjenstander fra Gransheradområdet som ikke lar seg stedfeste nærmere, både ved Kulturhistorisk museum (C28539), ved Telemark museum (TGM 3411) og i privat eie (jf. Mikkelsen 1989:361–363). Tabell 1 viser samtlige lokaliteter, med tilhørende C-nummer, når de er funnet, og med Askeladden id. Fra noen lokaliteter er det ikke bevart funn i det hele tatt. Opplysninger og beliggenhet er likevel såpass sikre at jeg har valgt å ta dem med i oversikten. 

 Steinalderen i Gransheradområdet

Verken Bjørn (1934:19) eller Mikkelsen (1989) ser for seg noen fast bosetning i Gransheradområdet. Min gjennomgang av materialet svekker ikke disse synspunktene på noen som helst måte. Mikkelsen (f. eks. 1989:163) mener at området har inngått som ett av flere faste bruksområder for seminomadiske grupper som utnyttet ressurser fra ytterkysten til høyfjellet, noe jeg mener at også min analyse støtter. Graden av utnyttelse er det naturligvis vanskeligere å si noe om, men jeg vil trekke frem noen elementer som kan bidra til å belyse dette. Samtidighet Ole Grøn og Oleg Kuznetsov har vist hvordan arkeologers tradisjonelle oppfatning av en boplass stemmer dårlig med hvordan jeger- og sankergrupper i ulike verdensdeler, klimasoner og miljø faktisk bruker landskapet (Grøn 2000; Grøn og Kuznetsov 2003, 2004). Rundt selve boligen foregår en rekke ulike aktiviteter som kan ha sin faste plass i forhold til den: bearbeiding av skinn, oppbevaring av mat og forråd, matlaging, avfallshåndtering, henting av vann og ved, rituell praksis, osv. Noen av disse aktivitetene kan være knyttet til én enkelt bolig (f. eks. matlaging), mens andre kan deles av flere (f. eks. rituell praksis). Når flere familiegrupper med hver sin bolig bor på samme sted, kan man finne gjentagende mønstre som hver for seg representerer en familiegruppe (Grøn 2000:189–193). Spor etter én «bosetning» kan på denne måten spre seg over mange tusen kvadratmeter (Grøn og Kuznetsov 2003:219, 2004:48). I områdene rundt bosetningene foregikk det også aktiviteter over større områder, som f.eks. jakt, fangst og sanking. Jeg finner Grøn og Kuznetsovs arbeider inspirerende for tolkningen av materialet fra Gransheradområdet. Bruken av begreper som boplass eller lokalitet skaper et inntrykk av at de ulike geografisk definerte funnstedene skal oppfattes som separate enheter uten tilknytning til de andre tilsvarende enhetene i nærområdet. I et materiale som er samlet inn uten arkeologisk «kontroll» av utstrekning og avgrensning, blir dette problematisk. Avstanden mellom de ulike lokalitetene både i Gransherad sentrum og ved Follsjå er flere steder bare noen titalls meter (jf. figur 3). Med alle feilkildene som ligger i både kartfesting, funnhistorikk og manglende avgrensninger, er det ikke selvsagt at disse skal oppfattes som ulike enheter eller spor etter separate besøk. Kanskje er det lettere å tolke lokalitetene og funnene fra området om vi ser for oss en lignende landskapsutnyttelse som den Grøn og Kuznetsov beskriver, og leter etter sammenhenger mellom de ulike lokalitetene. Jeg vil derfor forsøke å se på graden av samtidighet i deler av det arkeologiske materialet. Selv om materialet viser til aktivitet gjennom flere perioder av steinalderen, viste gjennomgangen av lokalitetene ovenfor, samt teknologiske og typologiske trekk, at siste del atidlig- og første del av mellomneolitikum var en periode med mye aktivitet (tabell 2). Den største tettheten av lokaliteter finner vi i sentrum av Gransherad (detaljkart, figur 3). Innenfor et begrenset område er det her 24 lokaliteter. Om vi velger å se bort fra funn fra mesolitikum og seinneolitikum, sitter vi imidlertid igjen med et relativt ensartet materiale fra mange av lokalitetene med spor fra tidlig- eller mellomneolitikum. Flint er det klart foretrukne råmaterialet, men det er også innslag av annet littisk materiale på nesten alle lokalitetene. På seks av lokalitetene har både strandknoller og slipte flintøkser blitt brukt som råstoff for videre bearbeiding. Videre er spissmaterialet klart dominert av tangespisser av A-type, nesten helt uten andre innslag. De tre skiferspissene med rombisk tverrsnitt som er funnet på Lihøl I, Halvorsens hytte og Nisimoen, er alle laget av samme mørke skifertype, og kan være av samme type, selv om ikke tangen er bevart på mer enn én av spissene. Birgitta Hulthén (1989:439) skriver at keramikk fra Gryta I overensstemmer helt med gods i et skår fra Guriby, og det er også andre funn i materialet som tyder på at flere av lokalitetene trolig er samtidige. Både i materialet fra Guriby og Lihøl II er det funnet tangespisser som sekundært er omgjort til skrapere (figur 5; se Eriksen 2000:figur 1 og 2 for sammenligning). Jeg kjenner ikke til at pilspisser så tydelig har vært gjort om til skrapere på denne måten andre steder på Østlandet, men det ville være rart om de to lokalitetene i Gransherad er de eneste hvor dette forekommer. Egil Bakka (1993:37) omtaler tilsvarende funn som skrapere med tange i én ende, som ser ut som tangespisser med skraperegg i stedet for spiss, fra Ramsvikneset i Radøy kommune i Nord-Hordaland. Et lignende funn er også gjort på Sumtangen ved Finsevatn på Hardangervidda (Bøe 1942:62–63). På det er imidlertid «tangen» tilhugget til en spiss i stedet for rett avslutning, som på fire av de fem spissene fra Gransherad. Det synes derfor mer riktig å oppfatte den som kombinert bor og skraper enn en omgjort pilspiss. Den ene spissen fra Lihøl II (C26755f) har for øvrig en såpass tilspisset tange at den kanskje også må oppfattes på denne måten. Tangespissene/-skraperne fra Guriby og Lihøl II er uansett såpass spesielle at jeg vil påstå at de to lokalitetene er samtidige. Spissene C26755e (fra Lihøl II) og C25556d(I) (fra Guriby) er av samme type flint og ellers så like at det heller ikke er usannsynlig at omdanningen til skrapere kan ha vært utført av samme person. Det kan altså argumenteres for at det er klare spor etter samtidighet både mellom Guriby og Gryta I (jf. Hulthén 1989), og mellom Guriby og Lihøl I. Disse tre lokalitetene ligger med om lag 500 m avstand. Selv om det ikke er påvist noen direkte samtidighet mellom Gryta I og Lihøl I, er sporene etter samtidighet, og likhetene i materialet generelt, viktige for den samlede forståelsen.
Flere av lokalitetene har funn som viser til aktivitet i både eldre og yngre steinalder. Likevel mener jeg at det meste av aktiviteten rundt sentrum i Gransherad i steinalderen foregikk innenfor flere relativt korte tidsrom, kanskje bare noen få år av gangen, med gjentatte besøk én eller flere ganger i sesongen. Hvert besøk, eller hver syklus med besøk, medførte aktivitet på flere av de samme lokalitetene. Deretter lå sannsynligvis området brakk i kortere eller lengre perioder, før det igjen ble tatt i bruk etter noen år eller noen generasjoner. På denne måten har materiale fra en rekke besøk blitt akkumulert på samme sted, gjerne med flere hundre års mellomrom – det samme neset ligger alltid like fint til ved elva, og Guriby er fortsatt den dag i dag «den fineste tomta i bygda». Jeg mener derfor at det er riktigere å oppfatte hele området som er omfattet av detaljkartet i figur 3 som ett bosetningsområde, enn som 24 separate lokaliteter. Dette bosetningsområdet har vært besøkt en rekke ganger, både i eldre og yngre steinalder. En tilsvarende situasjon tror jeg vi finner ved Kyrsbekk ved Follsjå og kanskje også ved Reisjå. Lignende tette konsentrasjoner av lokaliteter er kjent også andre steder i Telemark, som ved Holmevann i Hovin i Tinn kommune (Tjønnås 1935), ved Fjellvannet i Skien kommune (Nylenna 2000; Oland 2001), ved Sporevatn i Siljan kommune (Mikkelsen 1979) og ved Skrevatn i Fyresdal og Tokke kommuner (Askeladden 2013), og det finnes helt sikkert langt flere som ennå ikke er oppdaget. Om noen av disse konsentrasjonene representerer det samme fenomenet som jeg mener å ha påvist, eller bare er tilfeldige, er det selvsagt ikke mulig å si noe om uten å studere disse lokalitetene nærmere. Det er imidlertid interessant at de få lokalitetene som har vært utgravd i disse områdene, alle har gjenstandsfunn fra flere perioder av steinalderen (Mikkelsen 1979:71, 1989:170–171), akkurat som i Gransherad.